goinginsane

Denne bloggpausen, til dels ufrivillig som den var, ble vel kanskje litt lenger enn jeg hadde planlagt. Juleferien, eller egentlig alle ferier og helger, er et rent helvete. Ingen internett hjemme, og så godt som ingen tilgang på andre sine, teite foreldre -stefar- som så absolutt ikke henger med i teknologiens og samfunnets utvikling og nekter å ha noe som helst med internett å gjøre - bortsett fra når han selv bruker nettbanken hos Nordea. Facebook, Nettby og netthandel høres ut til å være djevelens verk - og en må for all del ikke legge ut noen som helst opplysninger om seg selv (blablabla) Men nok om det. Nå er juleferien omme, et nytt år har begynt og jeg har store planer om å skaffe meg mobilt bredbånd i løpet av de nærmeste ukene. Om jeg så må bruke bestemor for å få det til.

# VELDIG PERSONLIG DEL, start #

1. Jeg vet ikke helt hvordan jeg nå skal forholde meg til dere. Hva jeg skal si for å g jøre alt OK. Det toget har vel gått for lenge, lenge siden. Det eneste jeg kan gjøre er å si UNNSKYLD! Jeg håper dere vet at jeg ALDRI mente å såre dere. Jeg mente ALDRI å føre dere bak lyset. Dere ER mer enn bra nok for meg. Faktisk alt for bra. Og jeg fortjener dere ikke. Faktisk føler ikke jeg meg alltid god nok for dere. Jeg veit det kanskje er feigt av meg å skrive det her på bloggen i stedet for å si det ansikt til ansikt. Men på denne måten ser jeg ikke ansikstuttrykkene deres. De ansiktene jeg har såret på så utrolig mange måter. På denne måten får dere ikke sett hvor svak jeg er, at jeg rett og slett ikke er så sterk som dere skal ha det til.

   Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt dere. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg vet ikke hvordan ting blir fremover. Alt er opp til dere nå. Dere vet alt. Det er opp til dere å ta det første skrittet, for jeg er for feig og for skamfull over hva jeg gjorde. Det eneste jeg vet akkurat nå er at jeg ærlig talt ikke vet hva jeg skal gjøre dersom dette ikke ordner seg.

   Gi meg et hint. Hva som helst.

   Og hvis det hjelper så har jeg strengt tatt hatt et forferdelig jul.

   Jeg er glad i dere. You know who you are. Det jeg skrev om dere på et tidligere innlegg gjelder fortsatt. Les det en gang til.

   Jeg vet ærlig talt ikke hva mer jeg skal eller kan si.

    

2. Jeg lovte meg selv å ikke gråte over deg for tredje gang. Rett og slett fordi du ikke var verdt det. Du knuste hjertet mitt i mange, mange, mange biter, og du prøvde litt for hardt å få lappa det sammen igjen. I ukesvis gikk jeg rundt å prøvde å glemme. Men jeg klarte ikke.

   Så.. Jeg gråt.

   Jeg gråt fordi jeg akkurat der og da innså hvilken fantastisk god venn du har vært for meg. Jeg gråt fordi jeg ikke ville miste deg. Og jeg gråt fordi jeg ikke klarte å overse det faktum at jeg er så ufattelig glad i deg.

   Med alt som hadde skjedd de siste dagene. På skolen. Jentene. Hjemme. Alt rotet jeg visste var min feil, trengte jeg noen som ikke var midt oppi alt dramet. Jeg nølte ikke et sekund med å sende deg meldingen, og jeg så aldri tilbake. «Jeg trenger deg».. Og der var du.

   Jeg gråt. Jeg lo. Jeg smilte for første gang på 3 dager. Og du var der, lyttet, tullet, og som vanlig mot meg, dønn ærlig. Hadde det vært hvilken som helst annen person ville jeg nok ikke tålt å høre alt du sa. Sannheten. Det var så godt at vi to fikk snakket ut. Om alt som hadde skjedd de siste dagene, og om oss to og hva som skjedde mellom oss. Jeg vet du aldri mente å såre meg. Jeg vet du gjorde det som du gjorde nettopp derfor. Jeg vet jeg overreagerte, tolket feil. Men det beste av alt er at jeg vet du alltid kommer til å være her for meg, akkurat som at jeg alltid kommer til å være her for deg.. Og at du prøvde så hardt å lappe sammen hjertet mitt igjen fordi du bryr deg og ville være en del av det. Jeg er uendelig glad for at vi to endelig er venner igjen!

#VELDIG PERSONLIG DEL, ferdig #

Som sagt, et nytt år har startet - og jeg har planer om å bli en liten smule flinkere med oppdateringene mine. Litt flinkere med skolearbeid. Litt flinkere til å være med de vennene jeg ikke ser så veldig ofte. Jeg skal bruke mindre penger i kantina på skolen, og jeg skal ha mindre turer på cubus -jeg MÅ BARE bestille litt fra h&m først- Jeg skal spare penger - øremerket framtidig Australia-tur -alene eller sammen med Lene, om hun fortsatt vil- og jeg skal så definitivt få meg en jobb.

Jeg vil ikke kalle dette nyttårsforsetter. Jeg vil kalle det nødvendigheter, for at jeg selv ikke skal stryke på skolen, miste de leserne jeg har her på bloggen, blakke meg selv og bli gal fordi jeg er for mye hjemme.

Når jeg nå ser på statistikken min, så ser jeg at trass i bloggtørke har noen av dere fortsatt tittet innom både titt og ofte. Og jeg er utrolig takknemmelig. Selv om jeg kanskje av og til sucks i å oppdatere, ikke gå fra meg. JEG KOMMER ALLTID TILBAKE! Til dere som leser denne bloggen, I <3 you. Og jeg er som sagt veldig takknemmelig for at dere holder ut med meg

(men i og med at jeg TAKTISK har noen lesere hadde det vært greit med en kommentar eller ti innimellom også! Både så jeg vet hvem dere er, og fordi det gir meg bare mer motivasjon til å fortsette...)

XOXO

~ Hva er dine nyttårsforsetter? Eller nødvendigheter om du vil...

~ Hva har du gjort i jula? Fikk du noe fint?

Innlegget som egentlig var planlagt i går kommer i dag i stedet - hvrofor? ; frodi jeg rett og slett ikke orka ^^

Lørdag var det først musikaløving...
- geniale kommentarer og utsagn
- mye latter og glede
- 40 stk inne på et liite rom
- stressa instruktører
- vanskelig for å snakke skikkelig etter endt øving (prøv å si barachiki tusen ganger, så skjønner du hva jeg mener. Og dondididon)
- pysje mæ alt^^
- morsomme folk!

... deretter baking hos Johanna...

                                

Idag; får besøk av Ingrid-pus
<3


Blogges!

Først av alt har jeg 3 spørsmål til dere:

1. Går du på vidregående? I såfall, har du bestemt deg for hva du skal etterpå?

2. Hvor ville du reist dersom du fikk sjansen?

3. Dersom du skulle til Australia, hva er de 3 tingene du hadde hatt mest lyst til å se?

Den siste måneden har jeg blitt mer og mer rastløs.Jeg klarer ikke sitte stille, og det må skje noe rundt meg hele tiden. Jeg har vel strengt tatt alltid vært sånn, men nå i det siste så har det blitt så mye mer ekstremt, og ønsket om å bare flykte er sterkere enn noen gang.

Jeg har lyst til å komme bort fra her, fra alle rykter og fra alt mas.

Jeg vil reise, oppleve verden - nye kulturer, nye steder, nye språk, nye mennesker!

I helga så har jeg og Lene snakket mye om hva vi vil etter vidregående. Og vi har strengt tatt kommet fram til at vi skal reise til Australia sammen og være der LENGE. Kanskje opp til ett år? Spare opp masse penger, bestemme avreisedato og så bare dra. Bort fra alt og bare reise. Når vi vil, hvor vi vil og hvordan vi vil.

Jeg aner ikke hvor mange timer vi har brukt på å snakke om dette i det siste - og hvert eneste sekund vi snakker om det, og hver eneste gang noen så vidt nevner Australia på tv eller at jeg overhører en random samtale så stikker det i magen min. Jeg har så ekstremt lyst.

(og for dere som kjenner meg så sier det litt hvor høyt jeg ønsker å dra når jeg sier at jeg akkurat nå heller vil til Australia enn Italia - ikke sant?)

For meg frister det i allefall mer med reising enn med skole. Jeg har mindre motivasjon nå enn noen gang, og skulle på en måte ønske at dette var siste året mitt og ikke bare det andre (selv om jeg har det FANTASTISK BRA sammen med jentene mine og folk generelt!). Bare det å dra seg opp om morgenen er et slit. Bare tanken på å sitte en hel dag sammen med de dårlige og ekstremt teite lærerene våre får meg nesten til å begynne å grine og krype under den gode varme dyna igjen. Og uansett hvor hardt jeg jobber med en oppgave, prøve eller innlevering så får jeg ikke de karakterene jeg ønsker. Men sånn er vel livet - og jeg får bare holde ut det siste halvannet året også.

Lene har bestil en katalog fra Australiareiser, og jeg gleder meg som en unge til den kommer. Alt blir så mye mer reelt, så ekte og så spennende. Vi kan få hjelp til alt mulig dersom vi vleger å samarbeide med dem; å sette opp reiserute, liste attraksjoner vi vil se, flybilletter, bostandard, forsikring og en haugevis med andre ting. Alt vi trenger å gjøre er å bestemme oss for at vi SKAL dra, og så sende inn et skjema med diverse opplysninger om oss selv og hva vil vil. Deretter kommer de med et tilbud til oss ? og alt er helt uforpliktende!

PRAKTISK?! - JA!

(jeg kjenner jeg begynner å skrive fortere å fortere her, fordi jeg er så ivrig på at dette faktisk skal bli noe av!)

Det er så greit, for nå vet jeg at det er sånn ca 95 % sjanse for at det faktisk KOMMER TIL Å BLI NOE AV, siden både jeg og Lene er like ivrige. Det eneste som gjennstår er å planlegge alt sammen - og å skrape sammen pengene (dersom noen har 12.000 å overse så er det greit for meg - da har jeg flybilletten^^).

Og så drar vi, LeneDarling! <3

Blogges, søtinger <3

Først og fremst; fant du noe interessant i sekken og på telefonene hennes, lillE VENn?

En irritasjon:

Nå har ikke jeg planer om å skrive enda et bra og langt innlegg om hvordan det er å bo på Otta eller i området rundt, for det har andre allerede tatt seg av!

(www.mysenioryear.blogg.no, www.hybelboern.blogg.no, www.hildegranum.blogg.no - Hilde's gamle blogg, ta også en titt på den nye!)

Det er allerede konstantert at Otta er et høl, det er liksom ikke noe nytt. Så jeg vil nok en gang bare nevne ryktene, og det faktum at 90% av alle rykter som farter rundt her stort sett er sterkt overdrevet eller usanne som fy. Opp i gjennom årene så har jeg lært meg å ikke høre på alt som blir sagt, men jeg kan jo ikke nekte for at nysgjerrigheten av og til tar overhånd og jeg faktisk tror på og hører på noe av det som går rundt (det verste med alle ryktene er at det faktisk stort sett er 99.99% sjanse for at det faktisk kunne skjedd, så alt er dermed ikke like usannsynlig). Men som sagt, jeg prøver å stenge det meste ute.

Men så da, siden Otta er et lite ryktespredende høl så er det ikke til å unngå at det av og til dukker opp noen rykter om mine venner og bekjente. Og da reagerer jeg, i allefall når jeg vet at de er så langt fra sannheten som det går ann! Her om dagen (og dette skriver jeg med tillatelse fra den det gjelder) fikk jeg vite at «... har vært utro, og hun er søren meg gravid! Og ikke nok med det, men det er jammen han hun var utro med som er faren!»

Denne ... er en av mine beste venninner. Og for å avkrefte ryktene: Den kvelden ... såkalt skulle vært utro så var hun på middag hos svigers

Jeg vet hvem dere to som har satt ut ryktene er, så til dere; det er kanskje lurt å sjekke ut hvor ... var den kvelden, og hvem hun var med! GROW UP! Dersom formålet deres med dette ryktet var å ødelegget forholdet til ... og ... så har dere feila hardt! Og dere kaller dere vennene hennes!!!

Jeg sitter her og kaller Otta et høl, men jeg kan egentlig heller ikke nekte for at jeg trives. Hadde det bare ikke vært alle ryktene og de irriterende og falske menneskene! «Frenemies» (for å sitere Daniel ;D )

En update:

I går var det bare en helt vanlig dag. Sto opp, skolen, hjem, sov i 18 minutter akkurat og siden det bare fjasepratet i telefonen med Ingrid-snupp (som er littebitt stuck i Modum, siden hun og bilen ikke er helt venner), hørt på musikk og faktisk gjort litt lekser (jeg har blitt litt mer skoleflink den siste uka, så får vi nå se hvor lenge akkurat det holder). Og så har jeg tegna. Og sett på Friends :)

På tirsdag var jeg hos Mari Helen etter skolen. Så på de aller første episodene av «Mot i Brøstet», drakk cola, spiste godteri og SNAKKET. Det er flaut å si det, men jeg tror det er ett år (eller muligens også lenger) siden vi fant på noe sammen. Bare hang. Jeg skammer meg over at jeg ikke ser henne oftere, at jeg ikke er med henne mer enn jeg er. Greit, jeg ser henne på skolen, men det blir liksom ikke det samme. Jeg skammer meg fordi jeg er så redd for å miste henne som venn fordi jeg ikke er nok med henne. Så, Mari-mor, hvis du leser dette: JEG ER SÅ ENORMT GLAD I DEG, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg. Uansett hva som har skjedd så har du vært her, men jeg føler jeg ikke har vært her nok for deg.

Så, jeg LOVER å skjerpe meg. Lover å bli flinkere. IKKE fordi jeg føler at jeg MÅ , men fordi jeg virkelig VIL!

I dag skal jeg vel kanskje være med å stå på stand for studiespesialisering på yrkesmessa, sammen med Lene og Johanna :) Så, dere to; maybemaybe er det mulig at jeg kan sove hos en av dere i natt? Dersom jeg ikke kommer meg hjem? (A)

great kollektivtransporttilbud her i området sier jeg bare

En confession:

Jeg er redd.

Når du sendte meldingen: «kan du ringe meg?» så skjønte jeg at det hadde skjedd noe.. Og når jeg snakka med deg i telefonen, og du fortalte, så begynte jeg nesten å grine. Og så sa du at du var veldig glad i meg, og jeg fikk den følelsen igjen. Følelesen om at alt er for godt til å være sant.

Jeg er redd.

Redd for deg, og redd for at det kanskje er mer alvorlig enn det først ble sagt.

Redd for at jeg skal miste deg nå når alt faktisk går så bra. De siste ukene har vært så enormt gode, så enormt bra, og jeg er så lykkelig når jeg er nær deg. Alt er som en drøm, og jeg er så redd for at jeg en dag våkner og finner ut at det var nettopp det, bare en drøm.

Jeg klarer ikke stoppe å tenke på deg, og jeg har blitt så utrolig glad i deg <3

Dersom jeg skulle gitt dere en oppdatering på hvordan helga mi har vært så hadde den blitt VELDIG kort, veldig kjedelig og hadde tvilsomt trekt mange lesere. Så istedet for å plage dere med lange, detaljerte utbroderinger om hva jeg brukte helga mi til så får dere heller noen stikkord;

vond rygg, hjernerystelse (fy så redd jeg ble!), sove, besøk av Carina :D , film, grining på grunn av film.

Og der har du helga mi. Eneste positive var besøk av Carina - det er alltid like morsomt!

Humøret mitt akkurat nå er ikke veldig bra. I går gikk virkelig alt som kunne gå galt gått galt. Det føltes i allefall sånn der og da.

1. Har du noen gang stressa deg til bussen, trøtt som f. Og bare ønsket at alt var en drøm og at du fortsatt lå under dyna? Vel, det gjorde jeg i dag. Jeg sovna sekundet etter jeg satte meg ned i bussetet og BRÅVÅKNA idet bussjåføren slo på lysene idet han svingte inn på bussplassen. Jeg tumla meg ut av bussen, og inn, bare for å få vite at...

2. ... vi har fått ny timeplan. Og ja, en kan vel trygt si at den jevnt over ikke ble så veldig godt likt av noen i klassen. Mandagene er for meg uforandret, mens de har ødelagt alle de andre dagene. DRITT og MØKK. Og hvorfor sette de ekstra timene inn som SUDIETIMER når vi likevel skal ha undervisning i dem. Da får vi nå i allefall ikke gjort unna lekser, og jeg som trodde det var formålet med hele studietimeopplegget! (og å få en ekstra time på slutten av torsdagene - der vi før var ferdig kvart over ett er bare teit)

   Jeg har bare lyst til å sette meg ned i et hjørne å GRINE!

3. Og så, for å gjøre dagen enda værre så fikk jeg vite noe av en av mine beste venninner. Og det selvsagt midt i skoletida, midt i trippeltimen i engelsk med Ugle Hansen. Som om den ikke var ille nok fra før! Det jeg fikk vite provoserte (provoserer) meg så jævlig at jeg bare får enda mer lyst til å sette meg ned å grine. Det irriterer meg grønn og jeg har bare lyst til å hyle det ut til dem det gjelder.

   Til dere to; FY F. SÅ DUMME OG SÅ STORE IDIOTER SOM DERE SKAL EN LETE LENGE ETTER!

4. Trippeltime i engelsk med Ugle Hansen og dobbeltime med «miss gnagsår i øyrein». Trenger ikke videre beskrivelse.

   Men, tilsammen 5 timer etter hverandre med de to der, det kan få hvilken som helst rolig og behersket person til å gå på veggen!

    

Dagen ble litt bedre etterhvert, selv om punkt 2 og 3 fortsatt irriterer så har jeg kommet litt over det. Og funnet meg i at jeg mest sannsynlig ikke får gjort noe med det likevel. Humøret steg en smule, selv om det på langt nær var på topp.  Og det er ikke så veldig bra i dag heller!

Nå etterpå så skal jeg "henge" med Mari Helen.. GLEDER MEG!!! <3 

Sorry for klageinnlegget, jeg måtte bare få ut litt frustrasjon...:p

Hva skal dere i dag, søtiser?

Av og til så HATER jeg å være eldst. Alle forventningene og alle kravene som stilles til hvordan jeg skal oppføre meg - sosialt, på skolen og ikke minst hjemme i forhold til foreldre og småsøsken. Alle krever noe av deg, alle VIL at jeg skal være sånn og sånn, og at jeg for all del IKKE må gjøre det eller det.

Jeg hater det.

Hos bestemor og bestefar på farssiden har jeg vel strengt tatt ALLTID vært gullungen siden jeg er det første barnebarnet. Og jeg kan ikke nekte for at jeg vel er det nå også - men på en litt annen måte enn når jeg var mindre. De tror alltid så godt om meg, og repeterer hele tiden at de er så glade for at de kan stole på meg, at jeg er så ansvarsfull, skoleflink osv... De skulle bare visst!

Det er slitsomt, for der sitter jeg da, rett overfor dem når de sier de er så glade for det. Samtidig renner alle minner om prøvejuks, latskap i forhold til skolearbeid, fest, fyll og uansvarlighet gjennom hodet mitt. Og jeg sitter der som en uskyldig liten pike, GULLUNGEN med glorie på hodet og vet at jeg på langt nær ikke fortjener tilliten de gir meg.

I forhold til foreldre så blir man en slags prøvekanin på hvor langt de kan dra reglene, hvor strenge de skal være og ikke minst på grensesetting. En er jo eldst ikke sant - den førstefødte. Dermed også den som mest sannsynlig blir behandlet strengest og den som kommer til å ergre seg over at småsøsknene ikke blir irettesatt på samme måte og har de samme reglene, de samme grensene som du selv hadde når du vokste opp. Jeg lover det - det IRRITERER grenesløst når en opplever at småsøskenene får være ute en time lenger, eller oppe en time lenger enn du fikk når du selv var like gammel. Rett og slett det faktum at de får lov til ting du ikke fikk lov til.

Men hjelper det å si fra? SJELDEN! Da kommer bare den samme gamle regla; «hah, du fikk lov til mye du også, så ikke klag...» (i allefall hjemme hos meg!)

Og så er det dette med forventninger. Som førstefødt er det deg det blir satt høyest krav og forhåpninger til. Krav om at en skal være et godt forbilde for de yngre søsknene, at en skal passe på hva en sier og gjør så de ikke tar etter. Og forhåpninger, krav, om at du automatisk driter i alle andre planer du hadde for å sitte barnevakt på to minutters varsel «jeg stikker til Otta for å handle. Pass på dem så lenge du da! Håper det er greit! Hadee!». NEI, DET ER IKKE GREIT!

Frihet? HVA ER DET?! HVOR BLE DEN AV?!

Kjeft? Hah, det får du uansett om du har gjort noe eller ikke. De finner som regel ut at det er din skyld uansett.

Jeg har slamra med dører, hylt ut og skreket, men det hjelper ikke. Og å prøve å snakke rasjonelt med de to jeg bor med er et dødfødt prosjekt. Og det at jeg akkurat nå ikke tåler trynet på noen av dem - hverken mamma, hennes samboer og to av søsknene mine (Mari, den yngste av mine tre søsken, er tre år og bare veldig søt - og henne klarer jeg ikke være sint på lenge uansett) gjør ikke akkurat saken så VELDIG MYE BEDRE!

Jeg har aldri vært mors beste barn - i allefall ikke nå de senere årene, men jeg har heller ikke vært den store opprøreren. Som sagt, jeg har slamra med dører, hylt og skreket. Men siden det ikke hjelper så har jeg bare satt meg inne på rommet mitt med tegneblokka og musikken min.

Jeg har lyst til å leve mitt liv, på mine egne premisser og prøve å oppfylle de forventninger og krav jeg har til meg selv, og ikke dilte etter det alle andre sier jeg skal gjøre, burde gjøre eller ikke må gjøre fordi jeg ikke er et godt nok forbilde for de yngre.

Jeg vil også prøve ut ting, utforske, oppleve. Vil ha friheten.

Vil LEVE!